Notater |
- Om Aagot og Knut Lurås i Einungbrekke
Knut Luraas var blant de aller fremste hardingfelespillerne i første halvdel av 1800-tallet, og folkeminnesamleren Rikard Berge har kalt perioden 1800-25 i "spelmannssoga" for Luraastiden på grunn av hans sterke innflytelse på slåttespillet over store områder. Både Myllarguten og spesielt Håvard Gibøen skal ha regnet Knut Luraas som en av sine beste læremestere. Luråsen var kjent for bitende karakteristikker av andre spelemenn, og skarpe replikker som festet seg. Noen ganger førte dette ham opp i problemer.
Knut og broren Tomas var i Hemsedal som malere da han traff Aagot. De malte bl.a. to stuer og flere kleskister. Hemsedal slektshistorie forteller at det ble sagt at Knut ikke blei noen god forsørger, da han farta omkring med malerkosten og fela. Hjemme levde de "i fattigdom i en husmannshytte" Videre fortelles det at "Aagot var strid av gemytt." Det var nok ikke bare Aagot som var stridig, for Tinnsoga forteller: "Dei var ikkje alltid so vel forlikte Knut og Aagot. Det er fortalt at han drog ho ut i håret, og da folk sa han ikkje måtte fara so år, svara Knut: Må ikkje e banke min eigin skinnfell når han er lusutte".
Knut endte sine dager i Kongsberg i 1843. Han "Blev slaget ihjel efter Byfogd Bloms Opgivende." Dette står det i kirkeboka Tinn. Historien fortelles slik:
1843 var Knut Luraas som vanlig på høstmarkedet på Kongsberg. Etter at markedet var over, oppholdt han seg i og rundt byen en tre ukers tid og drev med spilling og mye festing. En morgen ble han funnet død i huset hvor han losjerte. I kirkeboken for Kongsberg står det at han skal ha blitt slått i hjel, men denne forklaringen har flere i ettertid stilt seg tvilende til. (Norsk biografisk leksikon og Wikipedia) I Hemsedals slektshistorie står det at han døde av lungebetennelse. Han blei gravlagt på "Skytebanen". Dette er kirkegården ved Kongsberg Næringspark.
|