| Notater |
- Om Josefine og Karl Georg
Karl blei døpt på Rikshospitalet og da var "Kone Karen Olsen og Enke Signe Landsverk" faddere. Han mistet sin mor 7 år gammel. Karls far var finsk sjømann og han døde da Karl bare var et halvt år gammel. Etter at moren døde vokste han opp hos sine besteforeldre på gården (Sørby?) Engene. Da han blir konfirmert er bosted Søderbyengen på Skotterud ved Magnor glassverk nær Svenskegrensen. I følge opptegninger fra Ingrid Gustavsen skal han ha frasagt seg sin odelsrett til Engene, men om denne opplysningen stemmer er nok heller tivilsomt. Han kom ut i arbeid 14 år gammel, vi vet ellers lite om hans barndom, oppvekst og familie, men han advarte sine sønner mot å bli gårdsarbeider eller sjømann, for det var siste sort. På gården Linnerud, hvor han var gårdsarbeider, fant han sin blivende hustru, som var tjenestejente der.
Josefines far drev transport med hest og vogn (vognmann) og hadde 18 mål tomt. Hun hadde to brødre. Josefine hadde bare sporadisk kontakt med sin familie og barna var lite kjent med sine slektninger.
De giftet seg i 1906 og bodde på et lite sted på Nordstrand, hvor de fikk de første 4 - 5 barna. Karls halvbror, Anton Larsen, som da var flyttet til Rjukan, sendte bud etter Karl om at han kunne komme til Rjukan og få arbeid. Det gjorde han, og da arbeid og bolig var klart, kom Josefine og barna etter.
De kom til Rjukan ca 1916, og de første årene bodde de i en enebolig i Dalgt. 5. I de harde 20-30 årene begynte nedtrappingen av arbeidskraft på Hydro, og selskapet solgte en del boliger, bl.a. deres bolig for kr. 4000,-. Karl kunne ikke stille så stor kapital, og fikk ikke noe lån uten tilsvarende garantier. De flyttet så til Jernbanegaten 19. Etter 1950 flyttet familien til Sam Eydesgt. 202, også dette en enebolig som Hydro eide. Noen år senere, etter at sønnen Arvid hadde bygget seg privat enebolig i Tinngt. 121, og det bare var Karl og Josefine igjen, fikk de flytte ned til Arvid og Roald. Der tilbrakte de sine siste leveår. I 1952 ble Karl Georg hederet som 40-års jubilant på Hydro.
Et utvalg av erindringer ført i penn av Ingrid Gustavsen
Livsepoken til Karl og Josefine er preget av deres bakgrunn fra små kår i datidens samfunn og en kamp for seg og sine. Karl var sta og viljesterk, og han styrte sin familie med jernhånd. Han videreførte til sine barn redelighet, ansvarsfølelse, pliktoppfyllende lojalitet og respekt for medmennesker, dyr og natur. Det er en god arv, så til de av hans etterkommere som er sta og egne som "lemmen"; det ligger til slekta!
Karl var ansatt i Norsk Hydro Rjukan som kjelevakt, som han sa var fabrikkens hjerte, i vel 40 år. Han var høyt respektert og selv etter sin pensjon ble han hentet i Hydros "direktørbil" når problemer med kjelen måtte løses.
For familiens ve og vel var han en pådriver til å organisere sønnene i matauk som jakt, fiske og bærplukking. I Gauset leide de en seterbu hvor de kunne drive hare- og skogsfuglejakt. Stedet lå vel 5 mil fra Rjukan og transporten var ski eller sykkel. Guttene drog tidlig ut på jakt og fiske som var nødvendig hjelp til familiens kosthold. Fjellet og naturgleden ble for de fleste i familien en livsstil. Det var helsebot i fjellheimen. En gang Georg lå på en seterbu innafor Kalhovd, syklet Karl fra Rjukan til Kalhovd med proviant til han, fordelt på en ryggsekk på ryggen og en på magen. Så var det raskt tilbake samme vei for å rekke vaktskift på Hydro.
Barna vokste opp og hadde gode evner til videre skolegang, men på den tiden kostet det penger, så utvelgelsen var nødvendig og hard. Målet var en arbeidsplass med lønn så de var selvhjulpne og evt. kunne hjelpe de andre i familien.
De harde 20 og 30 åra satte dyper spor i familien. Det var barnerike familier og arbidsløshet. Fra bygdene hadde utvandringen til Amerika pågått i flere år, nå kom turen til Rjukan. (Se Tom Nilsens bok "Canadafeberen") Karl og Josefines bekymringer for barnas framtid resulterte i at Marie og Gudrun skulle få reise i følge med nabofamilien og deres hjelp. Pengelån ble kommunalt ordnet. Når de var kommet i orden, skulle resten av familien følge etter. Alt gikk galt. På grunn av at de manglet viktige papirer ble Marie og Gudrun skilt fra nabofamilien ved ankomsten til Amerika. Ved hjelp av Maries skole-engelsk kom de seg videre til Edmonton i Canada i året 1927.
Gudrun fikk arbeid hos en normal familie, men Marie måtte ta til takke med en Polsk nybrottsfamilie med en annen kultur. Hun ble betraktet som slave og måtte være tilgjengelig for familien døgnet rundt. Marie, som var en skoleflik jente, hadde lite å stille opp med mot slik råskap. I mellomtiden kom meldinger tilbake til Rjukan om at det var flere som var skuffet og kom tilbake fra det forjettede land. Josefine ville at familien skulle reise som lovet, da hun alltid mente at det var grønnere på den andre siden av gjerdet. Men Karl satte foten ned, og familien ble i Norge. Det ble ordnet slik at Marie kom hjem mens Gudrun ble igjen i Edmonton. Etter Maries hjemkomst ble skadene hennes synlige. Skyldfølelse overfor familiens økonomi, lovnader som ikke ble holdt og det at hun hadde reist fra sin søster gjorde at Marie ble familiens offer og "gikk inn i" Schizofreni, en skade hun bar livet ut.
Etter hjemkomsten fra Canada ble Maries psykiske helse forverret. Hun var under psykisk helsevern i 30 år før hun døde i privat pleie på Fagernes. Hun er gravlagt i familiens gravsted på Rjukan kirkegård.
Kvinnene i hjemmet bar den tyngste børen ved heldøgns belastende omsorgsarbeid, matstell, klesvask og renhold for familien. Josefine fikk underlivskreft i 1938 og på Radiumhospitalet lå hun 9 timer på bordet under radiumstrålen. Hun klarte seg, mot alle odds og legens spådommer, og døde "mett av dage" 26 år senere.
Georg var den første som giftet seg og flyttet ut. Senere tre av de andre brødrene.
Så kom krigen i 1940. Roald og Arvid måtte på tyskerarbeid på Kjevik, og Erik var begynt på Hydro. Tyskerne samlet inn alle radioapparater for at ingen skulle kunne høre nyheter fra London. Straffen for unnlatelse var døden. Karl ville ikke unnvære sin radio, så han leverte radioesken fylt med vedtrær inn på innsamlingsstedet på Tveito skole. Heldigvis gikk båten ned med radiolasten på vei til Tyskland.
Senere i forbindelse med sabotasjer på Rjukan, foretok tyskerne en stor razzia i boligene på Rjukan. Luftvernsirene gikk rett etter at folk var kommet på arbeid slik at de ikke kunne komme seg hjem før sirenen varslet "faren over", eller etter arbeidstid. Razziaen var hard, de endevendte alt i husene, de tømte til og med eskene med vaskepulver. Det var spennende timer, før de kunne komme hjem til kvinnene som var hjemme. Heldigvis var tyskerne ikke kommet til Jernbanegata, så de klarte å få ut radioen, geværene og ammunisjonen, og gjemme det i vedstabelen utenfor husveggen. Razziaen ble avblåst da tyskerne ringte på døren, da ingen kom og lukket opp dro de av gårde. Så de klarte seg denne gangen også.
Mangelen på kjøttmat var ille, så det ble mange turer til fjells for å felle reinsdyr, ofte med livet som innsats på grunn av tyskervakter og angivere. En gang var de innenfor Skarfjell og felte dyr, en 20 timers marsj på barmark med overnatting i ei steinbu. Karl skulle være med og gjennomførte turen med det eneste han hadde, nemlig "to venstrestøvler", men det var ikke noe å bry seg om!
Krigen satte også sine spor i familien. Erik kom på Grini, dit kom også Gunnar noe seinere. Han overlevde så vidt tortur og dødscellene på "Fallskjermen". Arvid og Erik var i Milorg, mer om dette siden.
Svigerdøtre som kom inn i familien, klarte heller ikke å endre Karls holdninger og stahet. Fremdeles var kvinnene født for mannens skyld og skulle stå ved komfyren og føde barn (helst sønner). Grønnsaker til middag var helt galt, det var å ta maten fra husdyra. Husets jakthunder spiste samme mat som resten av familien, derfor kunne ikke maten saltes og krydres, ellers kunne hundenes luktesans bli skadet.
Da Karl ble pensjonist og de bodde i nabolaget Tinn Museum, viste han ukjente sider ved seg selv. Han var en populær guide på Campingplassen for turister som ville vite mer om Rjukans historie. Etter antallet med postkort med takksigelser, må han ha storkost seg. Verre hadde han det under sitt siste sykehusopphold da han ble klar over hva han hadde stelt i stand, at Arvid og Roald ble alene uten kvinnfolk i huset. Desperat og med sjarm fridde han, på sine sønners vegne, til alle som gikk i skjørt på sykehuset, men uten hell.
Karl og Josefine var glad og stolt av sin store familie. De satte stor pris på å bli bedt i selskap og på turer og å få besøk av barn og barnebarn. Høydepunktet var i 1947 da Gudrun med familie kom hjem på besøk for første gang siden hun dro i 1927. Heldigvis kom Canada-familien på flere besøk de følgende årene.
|
